Historikk

Ukjent opprinnelse

Dalmatinerens opprinnelse er ukjent for verden idag. Den kan ha overlevd omtrent uforandret fra de tidligste tider, og det er iallfall fastslått at den er meget gammel. I England finnes det et stikk av en dalmatinertype med glimrende flekk-mønster ved siden av en krigsvogn, antagelig av egyptisk eller babylonsk opprinnelse. Man antar at dalmatineren kom med sigøynere til Europa, og at den kan ha hatt sitt opphavsland i India eller andre områder i Østen.

Franskmannen Buffon, som levde på 1700-tallet, kalte rasen bengalsk hønsehund, og han tok kanskje ikke helt feil. En illustrasjon fra 1556 viser en hund som uten tvil er en dalmatiner,- denne ble eksportert til Spania fra India. Første gang rasen ble kalt dalmatiner var i Beilby`s «History of Quadrupedes», utgitt på slutten av 1700-tallet. Rasenavnet henspiller på kystområdet Dalmatia i Kroatia, men hvorvidt dette er rasens opphavsland, er det stor uenighet om. I «The Spotter», the Dalmatian Club of Americas blad, sto det sommeren 1977 om et funn av et brev i Chousnick Castle i Böhmen. Det var fra den slovenske dikteren Jurij Dalmatin (1546-1589) til den böhmiske grevinne Alena Meziricska Lomnice. Han takker henne for de «tyrkiske hundene» hun hadde gitt ham, og forteller at rasen var blitt så populær at folk kalte dem «Dalmatinere». Slik kan man knytte navnet til Dalmatia ved kysten mot Adriaterhavet. Men dette viser hverken at hundene oprinnelig kom herfra, eller at de «tyrkiske hundene» hadde flekker.

Vognhund

Dalmatineren kom til Frankrike og England på midten av 1700-tallet, og ble et fast tilbehør for datidens heste-ekvipasjer, derav navnet «coach dog». Til å begynne med var de med som vakthunder og passet både hestene og eierens eiendeler på reiser, mens senere ble de en ren dekorasjon til «fintfolk»s kjøretøyer. Til tross for at dalmatinerens arbeidsoppgave som vognhund nå er forsvunnet, har den bevart sin forkjærlighet for hester. Vi kan også ofte se at den vokter de moderne hestekreftene med stor overbevisning så lenge den er inni bilen, mens den gjerne hilser hjertelig på folk når den kommer ut.

En allsidig brukshund

Få raser har flere anvendelses-områder. Den har vært brukt til jakt, trekk, kløving, krigstjeneste og de senere år her i Norge til førerhund for blinde, lavinehund, ettersøkshund for mennesker og for vilt, og narkotika/politihund. I Amerika har dalmatineren vært mascot på brannvognene, og de har forsatt minst én i New York.

Dalmatiner i Norge

Det er sannsynlig at det fantes noen få dalmatinere i Norge før 1900, og det er kjent at det ble stilt en dalmatiner på en NKK utstilling i 1906. Bjarne Ogne i Stavanger tok inn hanhunden Teddy fra England rundt 1910 og noen år senere tispen Beauty, som var eneste dalmatiner på en utstilling i Kristiania i 1921. Disse fikk hvalper i 1920-21, men det er ikke kjent om avkommet ble ført videre i avl.

I mellomkrigstiden var det langt mellom dalmatinerne i Norge, og noe annet oppdrett er ikke kjent. I 1948 stilte Fridtjof Aamodt ut sin danske tispe Trys Rita og i 1955 en annen dansk import, Bjarkes Cleo, som ble mor til Frimodt`s Flicka. Denne og Dallas Gurli Pop fra Ann Marie Hammarlund i Sverige ble stamtisper hos Lillian Gustafson, som med sitt kennelnavn Bamselia ble den første store oppdretter på rasen i Norge. Hun hadde fra og med 1957 30 kull med til sammen 10 champions og dominerte rasen i mer enn 20 år.

I begynnelsen av 70-årene så alt meget lovende ut for avlen i Norge. I 1973 ble det registrert 87 valper og de følgende år gjennomsnittlig 45. At kvaliteten også var økende, ble bekreftet av 28 norske championer i perioden 1970 – 79, og at de to første internasjonale dalmatiner championer kom i 1979 og 1980. Det var Randi og Ørving Bjørnlis Dogcart`s Norwegian Star og Pongo, som også var nordiske championer.

Problemer i rasen

Generelt er det lite arvelige sykdommer og defekter blant dalmatinere i Norge. Hofteleddsdysplasi og en rekke andre sykdomer som finnes i andre raser, forekommer sjelden hos dalmatiner. Av hudsykdommer og allergier er forekomsten som gjennomsnitt hos andre raser. Arvelig døvhet, som finnes hos dalmatiner, er nå mindre vanlig enn før. Dette er et oppdretterproblem, og skal ikke være noe valpekjøperen skal behøve å bekymre seg om.

Alle dalmatinere har i utgangspunktet et defekt gen som gjør at de produserer urinsyre med et høyere syrenivå enn andre raser. Dette gjør at de har anlegg for å produsere urater, en spesiell form for urinsten.  Hos andre raser blir proteiner i maten (puriner spesifikt) brutt ned i leveren og blir til ett sluttprodukt som heter allantoin. Allantoin blir utskilt via nyrene og er oppløselig i urinen i blæren. Hos dalmatineren stopper nedbrytningen ett steg før, i urinsyren. Noen ganger, i særlige konsentrasjoner og PH-forhold kan det dannes et salt, kalt urat, i blæren. Urater kan danne krystaller som igjen kan klumpe seg sammen til å bli stener. Blir disse store nok kan de blokkere urinrøret, som leder urinen fra blæren og ut. Denne blokkeringen skjer oftere hos hannhundene en tispene, da hannhundene har et smalere og lengre urinrør.

Det finnes noen miljømessige faktorer som øker risikoen for urinsten. Dette kan være utilstrekkelig vanninntak, eller om det går lang tid mellom hunden blir luftet, slik at urinen blir værende i blæren lengre. Innholdet i det hunden spiser har også mye å si, proteinrikt fôr og innmat (lever, nyrer) kan øke risikoen betraktelig. Det anbefales derfor å holde proteinprosenten i fôret under 25 %. Tilgang til vann er viktig, samt mosjon og at hunden får tisset jevnlig. Ser man at hunden prøver å tisse men det ikke kommer noe ut med en gang eller i det hele tatt er det viktig å dra til veterinær for undersøkelse (ultralyd eller røntgen). Om urinrøret er helt blokkert  er dette både farlig og smertefullt for hunden, og veterinær skal oppsøkes omgående.

Siden lidelsen ikke alltid innrapporteres vet man ikke nøyaktig forekomst. Man antar at forekomsten er under 5 %. Det er ønskelig at alle tilfeller av urinsten hos dalmatiner rapporteres inn til avlsrådet.

Sykdommen «arvelig leukodystrofi» dukket opp på siste halvdel av 70-tallet. Dette er en sykdom som kun er beskrevet blant norske dalmatinere, og kan føres tilbake til én hanhund som ble mye brukt i avl i 60-årene. Den nedarves recessivt, d.v.s. den kan føres videre av hunder som er bærere, men ikke selv er angrepet. Sykdommen rammer sentralnervesystemet og fører alltid til døden for den angrepne. Heldigvis innså oppdretterne her i landet alvoret i situasjonen, slik at det bare rent unntaksvis har forekommet kull på linjer som er i faresonen. Avlsrådet har fulgt opp med opplysning, slik at sykdommen idag kan regnes som historie. Denne diagnosen ikke har vært stilt siden 1979.

Da rasen var helt fri for leukodystrofi-linjer, dukket ett nytt problem av tilsvarende karakter opp i Finland. «ARDS», Adult Respiratory Distress Syndrome, er et symptom på en lungesykdom, hvor det for dalmatiner-rasens del har vist seg at hundene dør før de er ett år gamle. Det er pr. idag ikke født hunder i Norge som har utviklet ARDS, og slik ønsker vi at det fortsatt skal være. Dagens avlsrestriksjoner sier at kjente anleggsbærere og de neste 4 generasjoner er utelukket fra avl. Inntil 7. generasjon skal slike linjer ikke krysses (tillatt med parring mellom 6. og 7. generasjon).

Fornyelse av rasen

De få oppdretterne som fantes innen rasen i perioden med leukodystrofi, hadde alle hunder på disse linjene. Det ble derfor gjort store ofre ved å kutte ut det som fantes fra avlen, og kjøpe nye hunder fra utlandet.

I 1955 ble det registrert 5 dalmatinere. Herfra økte det jevnt til en topp på 79 i 1965, før det sank til 34 i -68 og gikk til en ny topp i 1973 med 87 registreringer. I 1977 var det nytt bunnivå med 22 før det steg til et gjennomsnitt på 73 i 80-årene. Gjennomsnittlig registrer-ingstall for 90-årene har vært ca. 120, med en topp i 1998 på 183.

Vi har idag en grunnstamme på ca. 10-12 oppdrettere som har kull jevnlig. I tillegg kommer noen som har ett eller to kull på én tispe. Kvaliteten på rasen er regnet som meget bra, noe vi hører bl.a. fra engelske spesialister som dømmer her i landet. Fra tidligere å ha vært statister i utstillings-sammenheng når svenskene kom på besøk i 60- og begynnelsen av 70-årene, kan vi iallfall si at vi kjemper på lik linje. Norske hunder har gått helt til topps i både Sverige, Finland, Danmark, Island, Tyskland og Holland. Vi har også hatt stort utbytte av avlssamarbeid med andre land, i første rekke Sverige.

Comments are closed